Hvert øyeblikk var mettet av nervøs spenning og en ubeskrivelig følelse av forventning. Jeg våknet til lyden av rier som drev min kjære fra sengen og inn i en dag fylt med både smerte og håp. Jordmoren kom inn, og i den stund begynte vår reise mot å møte vår lille jente for alvor. Håper mine opplevelser kan hjelpe deg som står i samme situasjon - Jonas. 

 

Dag 4 - Lørdag

 

Jeg våknet rundt klokken 09, da hadde fruen allerede vært på toalettet og sto og holdt seg i sengen på grunn av smertefulle rier. Samtidig kom jordmoren inn og uttrykte at hun hadde hørt det hadde vært en tøff natt, noe fruen bekreftet. Fruen hadde tilbrakt store deler av natten våken og var svært sliten og utmattet.

 

Jordmoren bestemte seg for å utføre nye undersøkelser nå. Mens jordmoren og fruen snakket sammen, gikk jeg og hentet mat til oss. Etter frokost var det tid for en ny CTG-undersøkelse samt en vaginal undersøkelse. CTG-undersøkelsen tok lang tid på grunn av fruens smerter og fordi babyen i magenn ikke ville ligge rolig lenge nok. Derfor ble det min oppgave å holde probene på plass, noe som til slutt resulterte i kramper i armen min, noe som fikk fruen til å le av meg. Det var godt å se henne le til tross for smertene hun hadde. Det var en liten lettelse å kunne bringe litt humor inn i situasjonen, selv om smertene fremdeles var til stede.

 

Jordmoren fortalte at fruen måtte prøve å få litt søvn selv om det var vanskelig. Hun forklarte også at vi var på et punkt i igangsettingen der mange sliter med smerter, men at dette var normalt. Disse smertene kunne man klare og kontrollere med positiv tenking og ved å ta kontroll over situasjonen.

 

Jeg innså at hun hadde rett - fruen var engstelig, redd og hadde smerter, og når engstelse og smerte kombineres, blir det en dårlig kombinasjon. Smerten blir da ofte verre.

 

Da jordmoren gikk, snakket fruen og jeg lenge, og jeg prøvde å snu fruens defensive tankemønster til et mer offensivt tankesett. Etter hvert klarte jeg å få henne til å gå en tur i gangen selv om hun ikke hadde lyst. Hun forsto da gradvis at hun kunne kontrollere smerten. Jeg så et nytt ansikt hos henne, fullt av pågangsmot. Hun la seg rundt 11:30-tiden og sov umiddelbart til klokken 14, da jordmoren kom inn igjen for å gjøre de samme undersøkelsene på nytt. Da jordmoren spurte hvordan det gikk, svarte fruen med et smil og en selvsikkerhet: "Nå går det fint." Jordmoren sa at nå var fruen der hun skulle være mentalt.

Undersøkelsen viste at det nå var modent nok, og jordmoren kjente en fylt vannblære (sekken med fostervann). Fruen hadde fremdeles smertefulle rier. Under riene kunne vannblæren tydelig fremkomme, noe som var en god indikasjon på at vannet kunne tas. Jordmoren sa at hun skulle hente en kollega for å dobbeltsjekke. Da kollegaen undersøkte, kjente hun ikke vannblæren med en gang fordi fruen ikke hadde rier, men akkurat idet hun skulle avslutte undersøkelsen fikk fruen en rie. Jordmoren begynte å smile og sa at dette var perfekt. Hun så på fruen og meg og sa at vi nok ville få hilse på vesla i løpet av kvelden.

 

Siden det snart var vaktskifte, ble vi enige om å bli overført til føderommet og ta vannet etter vaktskiftet. Dette ga oss tid til å pakke tingene våre og spise. Vi begynte å pakke, men måtte stoppe opp og klemme hverandre og le litt samtidig som et par tårer av lettelse trillet nedover kinnene våre. Endelig skulle det skje.

 

Tiden gikk litt fra oss, så da jordmoren som skulle være med oss på føderommet den vakten kom, var vi akkurat ferdig pakket. Jeg flyttet ting mens fruen fulgte med henne inn på rommet. Da vi kom til føderommet, ble det utført undersøkelser og en siste CTG før de skulle ta vannet. Etter at vannet ble tatt, festes det en liten elektrode på hodet til barnet for å følge med på barnets vitale målinger.

 

Klokken 15:30 ble vannet tatt.

 

Fruen fikk raskt regelmessige rier som startet på toppen av magen og spredte seg nedover. Etter en stund midt i en rie sa fruen: "Dette må da vel være fødselsrier og ikke forberedende rier." Jordmoren lo lett og bekreftet: "Ja, nå er det fødselsrier." Fruen smilte og sa: "Da går dette fint."

 

Ved 16:30 tok jordmoren en undersøkelse av fødselskanalen og informerte oss om at vi var på 6 cm åpning, og at dette kunne ta litt tid. Vi ble enige om at jeg skulle gå og spise raskt, og hente drikke til fruen. 

 

Jeg gikk ut og ned til sykehusets lobby, hvor jeg kjøpte mat og tok meg noen minutter for å strekke på beina. Samtidig ringte jeg til våre foreldre og noen venner for å informere dem om utviklingen. Mens jeg sto utenfor, kjente jeg på en blanding av spenning, litt frykt og en enorm glede. På vei tilbake opp til fødestuen, stoppet jeg og fylte drikke til fruen. Da jeg kom inn igjen på fødestuen, var klokken rundt 17:00. Fruen var på toalettet og smilte da hun så meg. Jeg smilte tilbake. Da fruen kom gående mot meg med prekestolen, og jordmoren bak seg, glapp det høyt ut av meg: "Gud, jeg elsker deg, pingvinen min." Både fruen og jordmoren begynte å le.

 

Mens fruen sto oppreist, fikk hun kraftigere rier. Hun ønsket å stå etter å ha forsøkt å legge seg ned, men det var bedre for henne å stå. Jeg støttet henne og hjalp henne opp på beina. På et tidspunkt mens hun hadde kraftige og hyppige rier, styrte jeg musikken, holdt henne oppe, ga henne mat og spiste selv samtidig. Her var det bare å holde følge med fruen.

 

Da klokken nærmet seg 18:00, ønsket jordmoren at hun skulle legge seg i sengen igjen slik at hun kunne undersøke. Vi begynte å nærme oss, men var fortsatt på 8 cm. De neste 45 minuttene lå fruen i sengen mens jeg satt ved hodet hennes. Riene økte i styrke, og under riene tok fruen tak i nakken min og dro meg inntil seg. Jeg kan med sikkerhet si at fødende kvinner har en styrke som jeg aldri hadde turt å drømme om. Jeg hadde ingen sjanse til å komme meg løs.

 

Fruen begynte plutselig å si at hun følte pressetrang. Jeg så på henne, og på det tidspunktet begynte hun å bli sliten. Jeg fortalte henne hvor stolt jeg var av henne og hvor utrolig tøff hun var. Det var viktig for meg å minne henne på hvor sterkt hun var i dette øyeblikket av utfordring og kamp. Fruen sier at nå må jordmor sjekke åpningen for hun føler hun må presse. Jordmor sjekker og sier at det er 9 cm, så vi er der nesten.

 

Jordmor forklarer at når vi er på 10 cm, skal hun tilkalle en barnepleier og en jordmor til. For under selve forløsningen er de 2 jordmødrene til stede og en barnepleier til å ta seg av barnet og bistå mor direkte etter fødsel. Men i det jordmoren skulle til å si at vi måtte vente til vi var fulle 10 cm, sa hun plutselig: "Mens jeg undersøker nå, ble det 10 cm."

 

I det hun sa det, kjente jeg hele kroppen fylles med energi, for nå var det oppløpet igjen. Jeg så på fruen, som lå med øynene igjen og pustet seg gjennom riene. Jeg bøyde meg ned til øret hennes og gjentok det jordmoren hadde sagt. Fruen hadde tidligere sagt at når hun har smerter, klarer hun ikke å få med seg beskjeder eller andre stemmer enn min. Så da var det min jobb å være "tolk". Jeg gjentok det jordmoren hadde sagt, og fruen åpnet øynene og sa: "Det var på tide," med et lite lurt smil før hun lukket øynene igjen. Fruen var svært sliten nå, men klarte å mobilisere de kreftene som var igjen. Hun hadde stor trykke- og pressetrang.

 

Jordmoren avsluttet undersøkelsen og gikk bort til pc-en for å tilkalle jordmor og barnepleier. Etter ca. 15 sekunder brøt det ut fra fruen som glippet på øynene bort på jordmoren ved pc-en: "Nå må du få folk inn her, hu kommer nå!" Jordmoren gjorde kjapt noen forberedelser, tok på seg hansker og frakk, og satte seg ned i beinenden på sengen til fruen. Og fruen hadde helt rett, jentungen var på vei ut!

 

Hodet hadde kommet til syne. Jordmoren forklarte at på de neste riene ville barnet gli litt ut og så tilbake før det etter en stund ville komme helt ut. Dette er kroppens måte å vide åpningen på uten skade for barnet eller mor. Så vi hadde en del rier igjen.

 

I dette øyeblikket kjente jeg som far på en klump i magen. Her sto jeg og var vitne til fødselen av mitt første barn, men jeg følte meg som en tilskuer. Ja, jeg var der for fruen og gjorde det jeg fikk beskjed om - roet og trøstet, fant drikke. Men likevel, den klumpen i magen om at jeg ikke gjorde nok. Men i den situasjonen har man ikke så mye tid til å tenke.

 

Mens jeg står der og kjapt tenker dette, har vesla som er på vei ut, andre planer. I det neste rie starter, har jentungen planer om å komme i rekordfart. Jordmoren sier til fruen at hun må holde igjen, og jordmor holder igjen. Og mens dette foregår, tar fruen tak i nakken min på nytt og drar meg inntil seg og klemmer til på nytt.

 

I det rien stanser, kommer den andre jordmoren inn. Jordmoren som skal ta imot barnet, sier kjapt og bestemt til den andre som kommer inn: "Barnet kommer på neste." Jordmoren som kommer inn, svarer: "Så frøkna har fått det travelt nå," før hun setter i gang og begynner å finne frem det som trengtes. Og plutselig kommer riene vi hadde ventet på. Fruen får beskjed om å presse. Hun tar tak i meg og klemmer til samtidig som jeg forteller fruen at hun er fantastisk. Hun ser på meg, og jeg kysser henne på kinnet. Klumpen i halsen kommer, og i det jeg avslutter kysset på kinnet og snur på hodet, hører jeg den vakreste lyden jeg noen gang har hørt - et kjempehøyt babyskrik, et høyfrekvent et som varte i 2 sekunder.

 

Så sier jordmor: "Se her," og barnet blir løftet opp mellom mors bein og opp på magen til mor.

 

Jeg må gjenta til fruen at hun må åpne øynene for det er noen som vil treffe deg, og fruen åpner øynene og ser vesla for første gang. Fruen slipper nakken min spontant og tar tak i vesla. Jeg blir liggende med hodet på skulderen til fruen og titte på den lille skapningen. Så der lå vi alle tre. I det øyeblikket brast alt, snørr og tårer strømmet på. Det var en blanding av lettelse og ekstrem stolthet som kom skytende frem. Og ja, jeg kan si det var kjærlighet ved første blikk. Man blir trollbundet.

 

Mens man ligger og beundrer den lille, er det aktivitet i rommet. Jordmødrene tar imot morkaken, gjør klar for klipping av navlestrengen samt sjekker fødselsåpningen for rifter eller skader, og eventuelt syr dette om nødvendig. For oss var det litt som om vi glemte alt som skjedde rundt oss så fort vesla var ute.

 

Barnepleieren kom så inn til oss mens vi fremdeles lå på fødestuen og tok en nærmere titt på vesla. Ti tær og ti fingre, og alt var som det skulle. Det eneste var at vesla var litt kald, så far fikk i oppgave å ta vesla inntil kroppen (hud mot hud) med varme håndklær og dyne rundt når vi kom på rommet på barselavdelingen. På denne måten fikk far litt nærkontakt mens mor fikk hvile en times tid. Vi ble værende ca. 2 timer på føderommet etter at vesla hadde kommet før vi ble overført til barselavdelingen.

 

Så der gikk vi: mor, far og datter. Vi hadde gått fra å være 2 til 3.

 

--

Det å møte vår datter for første gang var som å åpne en bok hvor de første sidene kun hintet til eventyret som lå foran oss. Med hver rie, hvert smil og hvert gråt ble vi foreldre på nytt - beriket med en uendelig kjærlighet og en fremtid full av magiske øyeblikk vi bare kunne drømme om. Nå, med vesla vår i armene, ventet neste kapittel i vår historie.

 

Jonas er ambassadør for Pappasjappa - Les mer om han her.