Det å ta imot et nytt familiemedlem er en unik opplevelse fylt med spenning, nerver og en dyp følelse av ansvar. Fra de første øyeblikkene på barsel til hjemreisen, er reisen en blanding av intense øyeblikk og rørende stunder. La meg ta deg med gjennom våre første dager på barsel, hvor hvert øyeblikk var fylt med nye oppdagelser, utfordringer og øyeblikk av ubetinget kjærlighet. Fra de første famlende forsøkene på amming til de små, men avgjørende beslutningene om hvordan kle på den nyfødte, deler jeg mine erfaringer og håp om å gjøre din egen reise inn i foreldreskapet litt enklere.

Fra barsel til hjemreise

Da vi kom inn på rommet på barsel, hadde fruen allerede kommet i gang med ammingen fra føden. Et tips vi fikk var å slå på nedtelling på 20 minutter per pupp, slik at brystene venner seg til ammingen og unngår betennelse eller skader. Jeg tok tiden og passet på, noe som ga meg en måte å være delaktig på i noe vi menn ikke kan gjøre direkte. Etter ammingen tok jeg vesla og la henne på brystet for første gang, med varme håndklær og dyne rundt oss. Vi lå slik i omtrent 45 minutter, og både barn og far sovnet lett mens mor fikk slappe helt av.

Da vesla våknet og jeg sjekket temperaturen for å se at den hadde stabilisert seg på 37 grader, var det på tide å kle henne på for første gang. Da kom det mange spørsmål: Hva skal vi ta på henne? Blir dette for mye? Blir dette for lite?

Det kommer helt sikkert til å være mye usikkerhet og spørsmål, og det er helt normalt, spesielt når dette er første gangen. Husk at det å være usikker og å stille spørsmål ikke er et nederlag. Tvert imot, det viser at du er oppmerksom og ønsker det beste for den lille. Ikke nøl med å ringe og spørre om du er usikker på noe. Å stille spørsmål og være nysgjerrig er en flott måte å lære på. Så mitt beste tips er å være åpen for å lære og ta til deg all den informasjonen du kan få.

Den første natten var spesiell. Jeg slet med å sove, det hadde vært så mange inntrykk. Samtidig lå det en levende baby bare 30 cm fra meg i egen seng. Vesla sov hele natten, bare forstyrret av bekymrede far og mor som måtte sjekke om hun pustet jevnlig. Utpå natten våknet jeg av et brak, det viste seg å være vesla som hadde avføring for første gang, så da ble det bleieskiftet. Avføringen var helt svart, dette kalles bek og er helt normalt. Den er seig og vanskelig å fjerne. Et tips er å bruke litt babyolje på papiret eller våtservietten, og litt på rumpen når den er ren, for da blir det lettere å fjerne ved neste runde avføring.

Søndagen gikk med til å bli kjent med den lille. Vi fikk oppfølging av barnepleiere som tok innkomstsamtale med oss, viste hvordan vi skulle vaske, bade, stelle navlestrengen. Fruen fikk veiledning i amming. Jeg var med og tok til meg tipsene slik at jeg kunne hjelpe mor underveis på sykehuset og hjemme. Det er viktig å være oppmerksom og vise omsorg, spesielt når man blir sliten og kan glemme ting.

Gjennom dagen sov vesla store deler av tiden og fikk mye pupp. Utover kvelden begynte hun å bli urolig. Hun var rolig så lenge vi holdt henne og var i bevegelse, men begynte å gråte hjerteskjærende hver gang vi stoppet eller la henne ned. Vi prøvde alt: amming, bleieskift, trøsting, kos. Etter en stund ringte vi for å spørre om råd, og det viste seg at vesla hadde luftsmerter. Vi ble vist flere teknikker som hjalp. Dette hjalp en stund, men problemet kom tilbake.

Fruen og jeg jobbet på skift med å ta oss av vesla. Jeg gikk med henne på armen i korridoren for å få henne til å sove, slik at fruen kunne få hvile, og fruen gjorde det samme når jeg hadde "fri". Ved 2-tiden på natten kom en barnepleier og spurte hvordan det gikk. Vi fortalte at vi var litt i villrede siden vesla begynte å gråte hver gang vi la henne ned. Hun fortalte at dette var normalt på dag 2, da alt var nytt for den lille og det var tilvenningsdøgnet etter fødselen. Barnepleieren spurte om vi var slitne og om hun skulle ta vesla med seg en stund slik at vi kunne få litt søvn. Vi tenkte likt, nei, det trengte hun ikke. Vi snakket om dette i ettertid og tenkte at hvis vi ga fra oss vesla der, ville det gjøre oss til dårlige foreldre. Barnepleieren forlot rommet igjen, og vi fortsatte rulleringen med å ta oss av vesla frem til klokken 04, da hun kom tilbake og sa: "Nå tar jeg med prinsessa ut en tur så mamma og pappa kan sove litt, for dere skal holde i lengden dere også". Da innså jeg at det ikke var et nederlag å la noen hjelpe oss. Vi var slitne etter flere dager med lite søvn, og måtte fungere dagen etter. Så det er ikke et nederlag å få litt avlastning når det tilbys på barsel. Det er helt nytt for alle parter, og det er viktig å huske på.

Jeg våknet i 7-tiden mandag morgen av at barnepleieren kom inn igjen med vesla som sov så tungt. Etter ca. en times tid våknet hun og ville ha pupp. Både jeg og mor var godt uthvilte og var klare for dagen. Ved 10-tiden skulle vi til barnelege med vesla for sjekk. Og der fikk vi beskjed om at alt var strålende.

Å bli foreldre er en følsom ting, det er mange tanker som kommer. Man prater ofte om barselstårer hos kvinner, men det kan vi fedre også få. Det er mye følelser i sving. Og om vi gråter en skvett eller ikke, spiller ingen rolle for begge deler er normalt. Hos oss ble det litt tårer denne dagen fra begge to, vi følte oss ikke klare for å dra hjem fordi alt var så nytt. Jeg tror dette er helt normalt for alle førstegangsforeldre.

Vi fikk beskjed om at vi skulle reise hjem på kvelden mandag etter at vesla hadde tatt en blodprøve (Nyfødt screening). Fruen var litt følsom denne dagen og det var mange tanker, så hun tok seg en liten gåtur og kunne ringe noen venninner og slappe litt av. Mens fruen var ute, kom barnepleier og ga beskjed om at vi kunne reise nå om vi ville, for da kunne vi ta blodprøven på det lokale laboratoriet i kommunen dagen etter. Og da ble jeg nervøs, for frem til det tidspunktet hadde jeg ikke tenkt på at jeg skulle kjøre bil for første gang med vesla. Dette var svært skummelt å tenke på. Når fruen kom opp igjen, hadde jeg kledd på vesla og pakket sammen. Jeg tok med fruen inn på rommet og fortalte at vi kunne reise. Vi var begge nervøse, men fant ut at vi kunne bare reise, for vi var klare, men følte oss ikke klare. Vi plasserte vesla i bilstolen, men den bekymrete faren jeg er, måtte ringe på og få dobbeltsjekket med barnepleier at det var riktig. Så gikk turen hjem. Jeg må si at på vei hjem hadde jeg puls på 200 og kjørte som en forsiktig pensjonist.

Oppsummering