Velkommen tilbake til fortsettelsen av vår reise, der jeg deler min intense opplevelse som førstegangsfar på sykehuset. Etter en turbulent første dag med induksjon og noen uventede vendinger, tar jeg deg med videre gjennom dag to og tre – dager fylt med både utfordringer og øyeblikk av lettelse.
Bli med mens vi navigerer gjennom smertelindring, nye forsøk på modning av livmorhalsen, og en uventet utfordring med epiduralen. - Jonas
--
Dag 2: Torsdag
I løpet av natten har fruen sovet som en stein, men jeg var ikke like heldig. Jeg sovnet vel rundt klokken 04:00, men har alltid slitt med å sove første natten på nye steder. Samtidig var det en del tanker som surret rundt i hodet mitt: "Hva skjer videre?", "Hvor lang tid tar det før vesla er her?", "Er jeg klar?". For meg er dette første gang, og jeg kom frem til at man aldri blir helt klar. Men jeg beroliget meg selv med at hun er ønsket, og at jeg vil gjøre alt som står i min makt for at jentungen skal ha det så godt som mulig. Når det kommer til de andre spørsmålene, så kan de ikke besvares, for det varierer fra kvinne til kvinne og avhenger av behandlingen. Men smør deg med tålmodighet og belag deg på at fra dere blir satt i gang til barnet er her, kan det ta opptil fem dager. Det er ingen sprint, men en maraton.
Vi våknet klokken 09:00, og jordmor banket på døren. Da var det ny runde med CTG, måling av blodtrykket og vaginal undersøkelse. Det viste seg at det ikke hadde vært noen utvidelse, så ballongkateteret som ble satt dagen før, var satt litt feil. Det kan skje. Å sette inn kateteret er litt som å luke parkere en semitrailer med bind foran øynene. Ved undersøkelsen sa jordmor også at det var litt blødning, noe som gjorde både meg og fruen litt engstelige. Jordmoren forklarte så at dette var det de kalte tegningsblødning, et signal på at livmorhalsen modnes, noe som er positivt.
Siden det ikke hadde vært noen utvidelse, og ballongen hadde vært satt inn feil dagen før, ønsket legene å sette inn en ny. Dette ble gjort på samme måte som dagen før. Det som var forskjellen fra dagen før, var at fruen fikk smerter med en gang etterpå. Dette er normalt på grunn av det konstante presset i underlivet for å strekke ut og modne. Som regel gir dette seg etter et par timer. Fruen snakket om at det var mye smerter nederst i magen og i underlivet, det kom takksis. For oss som ikke har vært igjennom en fødsel tidligere, kan man raskt tro at dette er rier, men det er altså ikke tilfellet. Riesmerter starter som regel på toppen av magen og brer seg nedover, men dette er også individuelt. Utover dagen avtok ikke fruen smertene, så de valgte å fjerne noe av vannet i ballongen, noe som lindret smertene noe. Det gjør noe med deg å se din nærmeste ha smerter, og vite at det ikke er noe du kan gjøre for å lindre smerten. Men det er noe vi kan gjøre; være støttende, hjelpe til med gjøremål og tilrettelegge så godt vi kan, avlede smerten og forsøke å gjøre noe som tar bevisstheten litt bort fra smerten.
Fruen har sprøyteskrekk til tusen, og i forberedelsene opp mot fødselen, ble det bestemt at hun skulle få epidural tidlig i forløpet av en igangsetting. Igjen var dette et føre var-tiltak med tanke på risikosvangerskapet, slik at man raskt kunne konvertere til et keisersnitt om dette var nødvendig. Jeg anbefaler alle å få slike ting ned i fødebrevet til sykehuset, for vår erfaring er at de tar slike ting på alvor og følger opp. Siden fruen hadde noe smerter på grunn av ballongen samt sikkerhet ved innleggelse av epidural, ønsket de at vi skulle bytte rom til en fødestue inntil de så at den lå riktig og hadde blitt lagt inn. På den måten kunne også fruen få øvd seg på lystgass og bli kjent med føderommet.
Da tiden kom for å legge inn epiduralen, ble det en utfordrende prosess. Dessverre måtte de stikke hele syv ganger på grunn av at det kom blod i drenet som går inn i ryggen. Under prosedyren er det viktig å sitte stille, men dette var ikke så lett for fruen da hun hadde takvise smerter på grunn av ballongen. Til tross for smertene gjorde fruen sitt beste for å sitte stille under prosedyren. Hun pustet dypt og prøvde å fokusere på å holde seg rolig. Jordmoren og legen var tålmodige og støttende gjennom hele prosessen, og til slutt ble epiduralen lagt på plass. Etter at epiduralen var på plass, kunne fruen endelig oppleve en viss grad av lettelse fra smertene. Det å kunne få litt avlastning var en stor lettelse både for henne og for meg som partner.
Dag 3 - Fredag
Ved midnatt, natt til fredag, kom en jordmor inn i rommet og observerte at fruen var tydelig sliten etter dagen med smerte og anstrengelse. Jordmoren foreslo at det ville være lurt å prøve å slappe av. Derfor spurte hun om fruen ønsket å prøve akupunktur og få smertestillende slik at hun kunne sove godt. Fruen takket ja til tilbudet og tillot jordmoren å utføre akupunkturbehandlingen. Mens nålene ble satt, kunne jeg se en viss lettelse i fruens ansikt, og det virket som om hun gradvis begynte å slappe av. Å se henne sove fredelig var en lettelse, og jeg visste at hun trengte den hvilen for å kunne fortsette kampen videre.
Vi våknet og spiste frokost, og ved 10-tiden kom en jordmor inn, og dagen startet som vanlig med CTG og undersøkelser. Alt så ut til å begynne å modne, slik at de vurderte det som passende å fjerne ballongen og gå tilbake til å bruke hormontabletter, ettersom ballongen begynte å løsne. Videre ut over dagen opplevde fruen ingen smerter, men hadde noen kynnere gjennom dagen. Vi bestemte oss for å bruke tiden på å gå turer og være i bevegelse, da dette kunne være med på å fremskynde prosessen. Som partner var min rolle å være underholder og støttespiller.
Fruen spøkte med at jeg måtte være alt; ør, servitør, massør, sjåfør, men ikke desertør. Noe jeg tenkte var svært passende og ga meg et smil på leppene. Det var viktig for meg å være der for henne på alle måter jeg kunne, og det var en ære å kunne være til hjelp under denne prosessen. Selv om vi visste at veien fremdeles var lang og at det kunne komme flere utfordringer, var det godt å se at fruen kunne slappe av og til og med ha litt humor midt i alt stresset og spenningen. Vi visste begge at vi var på vei mot det øyeblikket vi hadde ventet på så lenge, og vi var klare til å møte det sammen, uansett hva som måtte komme vår vei.
Ved 15-tiden på fredag skulle legen og jordmoren gjøre nye undersøkelser. Etter undersøkelsen kom de frem til at det var på tide å begynne å gi tablettene vaginalt for å fortsette modningen av livmorhalsen. Ved 18-tiden kom smertene tilbake hos fruen, men denne gangen kraftigere enn tidligere. Det ble gjort undersøkelser, og vi fant ut at vi fremdeles ikke var modnet nok. Disse smertene viste seg å være kynnere og ikke fødselsrier. Smertene kom i tak, og for meg var det viktig å være tilstede og hjelpe med å avlede og være støttende. Utover kvelden ble det gitt en ny tablett vaginalt. Jeg kunne se at fruen begynte å bli tappet for krefter, og jeg visste at det var langt igjen før vi kom til selve fødselen. Jeg var bekymret for at situasjonen kunne ende i keisersnitt på grunn av fruens økende utmattelse.
Mot natten kom en nattevakt innom og tilbød fruen smertestillende og et TENs apparat, som hun takket ja til. Ved 01-tiden ringte vi igjen fordi smertene ikke ga seg, og hun klarte ikke å sove. Nattevakten sa at vi bare måtte kjempe oss gjennom og forsøke alt vi kunne for å glemme smerten, noe jeg var uenig i og ga uttrykk for. Videre sa hun at jeg hvert fall burde sove. Jeg ble også overrasket over en kommentar om at menn tålte utmattelse dårligere, noe som fikk meg til å rynke på nesen som sykepleier selv. Jeg takket for hjelpen, men var ikke helt enig i tilnærmingen.
Etter at nattevakten hadde gått, snakket fruen og jeg sammen, og vi ble enige om at vi måtte klare oss selv den natten. Fruen sa at nattevakten hadde litt rett i at jeg burde sove for å være klar for en eventuell fødsel neste dag, siden hun uansett måtte gjennom det. Motvillig la jeg meg til å sove med musikk på øretelefonene mine. Det var en vanskelig beslutning, og jeg følte meg litt som om jeg sviktet fruen som lå der med smerter. Men i ettertid er jeg glad for valget, for jeg var ekstremt trøtt og sliten og sovnet med en gang.
---
Takk for at du har fulgt med på vår fortsettelse så langt! Historien er langt fra over, og det er mer å dele fra vårt eventyr på sykehuset. Fortsett å følge med på Pappasjappa.no for den spennende avslutningen i tredje og siste del av denne serien. Vi nærmer oss øyeblikket vi har ventet på med både spenning og en solid dose nervøsitet. Vi ses snart igjen!
Jonas er ambassadør for Pappasjappa - Les mer om han her.
