Kapittel 1

10. juni 2021: Min ganske så gode halvdel ytret et ønske om å snakke med meg. Når dama sier «kan du sette deg ned?», skjønner du at det er alvor. Det tok kanskje tre sekunder før nyheten ble sluppet: «jeg er gravid». 

Det skal ikke mange sekundene til før tiden stopper opp når disse tre ordene settes sammen til en setning. Jeg hørte hva hun sa, men jeg tror nok ikke hun vil påstå at jeg hadde en nevneverdig stor reaksjon. «Hmm, okay», var vel ordene som glapp ut av munnen min, kombinert med et skjevt, halvhjertet smil. Denne reaksjonen, eller mangelen på reaksjon, kan kanskje virke kald. Men jeg er opplært i å kommunisere mindre indre tanker og følelser, så jeg slang på denne beskjeden: «jeg hørte hva du sa, og jeg beklager at jeg ikke skriker av glede akkurat nå. Jeg trenger bare litt tid på å la dette synke inn først». 

Litt tid = veldig lang tid 

Innerst inne visste at jeg mente «masse tid», og ikke «litt tid». Iløpet av de neste minuttene begynte en følelse av skyld og skam å melde seg. Min kjære hadde ønsket seg barn i flere år og for henne var dette et stort øyeblikk som hun egentlig hadde gledet seg til å formidle. Samtidig har hun i ettertid fortalt meg at hun ikke hadde noen særlige forventninger til min reaksjon. Hvorfor? Fordi hun kjenner meg godt og visste at vi hadde to ganske så ulike utgangspunkt når det kom til graviditet. Men jeg følte meg ganske kald og egoistisk, som ikke klarte å formidle den gleden jeg egentlig ønsket formidle. Samtidig ville det vært unaturlig å «fake» en enorm reaksjon. 

Hele seansen ble avsluttet med en lang og god klem, og ordene «dette skal gå bra, dette skal vi klare» kom ut av min munn. Og jeg mente det jeg sa, selv om jeg innerst inne stod midt i øyet av en mental orkan. 

Å bli, eller ikke bli pappa

«Når blir det unge da?», «kjæm vel en unge snart no tippe æ», «korr mang unga har du tenkt å få?». Spørsmålene har jeg sikkert fått 50 ganger de siste ti årene. Som regel lo jeg spørsmålene vekk. Å vitse litt om graviditet og farskap var lenge mitt et av mine fremste forsvarstrekk da spørsmålene kom. Selvironi var det fremste skjoldet jeg brukte. Jeg drepte som regel samtaler om familie og barn ved å være selvironisk. «jeg er så distré at jeg ville glemt av penisen min før et samleie», «jeg kan ikke bli pappa, for jeg husker ikke engang å mette min egen mage», var noen av responsene jeg kunne komme med. Det handlet om å drepe samtalen så fort som mulig, eller si noe morsomt så vi kunne le litt og gå videre.

Sannheten var at jeg ganske tidlig i 20-årene fikk en sterk følelse av at jeg aldri skulle bli pappa. Det handlet ikke om at jeg ikke likte barn – jeg har hatt mye glede av onkelbarna mine, og jeg har til og med jobbet flere år i barnehage, og til tider trivdes veldig godt med det. Men å være far, 100 % ansvarlig for et annet menneske 24/7 – den tanken skremte meg. Å holde styr på mitt eget liv var egentlig mer enn nok. Mye mer enn nok. 

Utsettelsens uunngåelige pris

Jeg ble sammen med min nåværende forlovede da jeg var 17. Hun er den eneste kjæresten jeg har hatt og vi har holdt sammen i 12 år nå. Når noen har vært sammen så lenge, er det naturlig at temaet «barn» dukker opp med jevne mellomrom. Mitt lange samboerskap var jokeren, det ene kortet som gjorde det umulig å ignorere spørsmålet om barn. Det var nemlig ikke slik at jeg kategorisk hadde avfeid å stifte familie på et tidspunkt, men det var bare det at det passet liksom aldri. «Jeg trenger litt mer tid» var en setning som ble sagt ofte mellom 2014-2020. Samboeren min var forståelsesfull og raus, og ga meg tid. Men ingen kan vente til evig tid uten at det skjer noe. I 2018 begynte luktet jeg lunta; min kjære begynte å bli utålmodig. Selv om jeg elsket henne, følte jeg meg slett ikke klar for å bli pappa. Jeg var 26 år, og et par kompiser i min omgangskrets hadde blitt pappa, men for min del var det for tidlig. Det var så mye jeg ønsket å oppleve, så mye frihet jeg ønsket å utnytte. Det føltes helt feil å skulle gi avkall på livets spontanitet og manglende ansvar. 

Etter hvert gikk det opp et lys i hodet mitt. Jeg begynte å skjønne at jeg kanskje ikke kunne vente til jeg ble klar. Selv om jeg hadde all verdens tid, var ikke dette situasjonen for samboeren min, Nei, det var ikke slik at den biologiske klokka hennes begynte å nærme seg en kritisk fase, men hennes intense ønske om å bli mamma, og stifte familie, var like fullt viktig å anerkjenne. 

Skulle jeg bare si at «nå kjører vi på, la oss få et barn»? Tanken streifet meg, men det føltes ikke riktig. Skulle vi skille lag, og la kjærligheten oss i mellom vike fordi vi ikke var på samme side i «stifte familie»-spørsmålet? Heller ikke dette virket riktig. 

Mellomløsningen

Denne perioden i livet var ganske utfordrende, for jeg følte at så mye stod på spill. Og ingen av de skisserte alternativene virket optimale. Så vi endte med en slags mellomløsning. Jeg hadde nemlig i hele mitt liv ønsket meg en hund. Jeg hadde mange idylliske tanker om å ha hund (kanskje på samme måte som min samboers tanker om å være mamma var idylliske), og vi kom sammen frem til at en hund kunne være en fin måte å forberede meg til et eventuelt pappaliv. 

Så vi skaffet oss en omplasseringshund, en Finsk lapphund, som var 1,5 år da vi fikk ham. Å få denne krabaten inn i livet var en stor berikelse, til tross for at det også fjernet en del av spontaniteten og ansvarsløsheten jeg hadde hatt hittil i livet. I så måte kan man gjerne si at jeg møtte meg selv litt i døra. Å ha en hund er ikke helt som å ha en baby, men det er jaggu mange likheter. Plutselig befant jeg meg i en situasjon der jeg hadde ansvar for et annet levende vesen. Det var min jobb å sørge for at denne krabaten hadde det fint. Turer, trening, mating, vasking ++ ble plutselig en stor del av hverdagen. 

Jeg ble raskt glad i hunden og likte rollen som «hundepappa». Jeg hadde en romantisk tanke om at jeg hadde kjøpt meg mye tid nå, for min kjære ble også glad i hunden. Men verpetrangen hennes stilnet ikke, til tross for hundens betydning i livene våre. 

Vendepunktet

I årevis hadde jeg snakket om å «bli klar». Men en dag da jeg skulle på langtur med hunden – det var ca 1,5 mil å gå – begynte en tanke å svirre i hodet mitt. Kanskje blir jeg aldri klar? Kanskje ventet jeg på en følelse som aldri ville dukke opp? Tankene gikk deretter videre til et gammelt minne fra barndommen – ja egentlig flere minner som omhandlet det samme. Nemlig situasjoner der jeg «hoppet ut i det», til tross for at jeg var redd. For sannheten er at jeg faktisk var litt redd for å bli pappa. Ikke redd for at jeg ikke skulle fikse det, men redd for å miste en del av meg selv. 

Et konkret minne jeg tenkte tilbake på, var da jeg stod på toppen av 7-meteren i Pirbadet i Trondheim. Jeg var kanskje 14 år og hadde en vanvittig høydeskrekk. Mens jeg stod der og kjempet mot min indre frykt, og egentlig hadde bestemt meg for å gå ned, kom det to jenter og stilte seg ved siden av meg. De var kanskje 7-8 år, og før jeg ante ordet av det hoppet de som om det var det mest naturlige i hele verden. Faen, tenkte jeg – jeg skulle jo egentlig gå ned igjen, men nå spolerte de den planen. Jeg kunne ikke som 14-åring, dobbelt så gammel som dem, trekke meg nå. Så jeg bare hoppet. Det var skummelt som faen, men det gikk jo bra. 

Moralen i historien er ikke at man skal tøffe seg foran jenter, men derimot er moralen at noen ganger må man bare hoppe ut i det ukjente. Mens jeg tenkte tilbake på denne episoden, besluttet jeg å benytte dette minnet til å gjøre noe drastisk. Jeg tok opp mobiltelefonen og sendte kjæresten min en SMS: «Jeg kommer aldri til å bli klar, så la oss forsøke å få barn nå. Du kan slutte på P-piller».

Fortsettelsen av denne teksten, altså del 2, blir publisert om en uke. Håpe du vil lese den også.